Det Nye Testamente tar ikke et bestemt standpunkt mot de store moralske onder i tiden det ble skrevet, slik som slaveri, abort og barnemord. Det er sant at apostlene (utsendingene) i det første århundrets Menighet ikke førte motstand mot disse onder. Ikke på grunn av neglisjering eller mangel på ansvarsfølelse, istedet hadde de en høyere strategi for å bruke en mektigere kraft. Med andre ord, de brukte ikke menneskelig visdom, men noe som er høyere og større enn en selv, nemlig gudommelig ledelse ved Den Hellige Ånd. Måten de gikk imot det onde var ved å løfte opp Kristus. Altså, en relasjon til Kristus ved at enhver følger etter Kristus og ikke etter mennesker som forteller om menneskelig visdom, men med Kristi visdom som er fullkommen. For menneskelig visdom holder ikke mot det onde i full grad, kun Jesu Kristi visdom kan overgå det onde fullt ut.
Et eksempel fra dette med slaveri som kom opp i brevet til Filemon. Paulus angrep ikke slaverispørsmålet direkte, men hevet seg over det ved å gå kjærlighetens vei og faktisk var Onesimus som var Filemons slave også en kristen bror. Dette tilfelle kunne kanskje føre til at enkelte kristne kunne brukt en mer aggresiv måte å gjøre det på, som enkelte "aktivister". Paulus handlet ikke aggresivt, men etter kjærlighetens/Åndens vei.
En verdslig historiker, Will Durant sa: " Cæsar prøvde å forandre mennesker ved å forandre institusjoner. Kristus forandret institusjoner ved å forandre mennesker"
Åndens vei er å trenge gjennom langt bortenfra hva et angrep på viktige saker vanligvis kan oppnå. Selvsagt kan en ha frimodige konfrontasjoner, men vanligvis arbeider Herren veldig mye seinere enn vi er villige til å akseptere. Dette er fordi Han arbeider mot en dypere, mer fullkommen og varig forandring. Herren arbeider fra innsiden og ut, ikke fra utsiden og inn.
Riket slår tilbake
For 1 år siden